Siden antikken har man kjent til det optiske prinsippet for fotografiet: Når lysstråler slippes inn gjennom et lite hull i veggen i et mørklagt rom, vil det på motsatt vegg avtegne seg et bilde av omgivelsene utenfor, opp ned og speilvendt.
Leonardo da Vinci beskrev i 1490 prinsippet og fordelene dette kunne gi for malere. Lysstrålene ble nå ledet over på et papir, slik at man kunne tegne omrisset av motivet. Teknikken ble mer og mer utbredt, og mange av renessansens største malere benyttet seg trolig av det. Etter hvert fikk innretningen navnet camera obscura (mørkt rom).
Et rom på skolen gjøres om til et camera obscura, et mørkt rom å gå inn i hvor elevene kan oppleve magien når hele rommet fylles av motivet utenfor kameraet. Der tar vi opp ulike emner knyttet til camera obscura og gjør noen enkle eksperimenter.
